Vidar Magnussen har de siste årene slått seg opp som en bejublet operaregissør i Bjørvika. Da han satte farger til Stravinskys The Rake’s Progress i 2024, fikk han både kritikerros, en Heddapris-nominasjon og en mini-serie på NRK. Nå er suksessen tilbake med blant andre Thomas Atkins, Clara Thomsen, Aleksander Nohr, Astrid Nordstad og Jens-Erik Aasbø på scenen. Begrepet «rake» brukes om en som lever et utsvevende liv, ofte da med gambling, alkohol og kvinner som fremtredende elementer i livsførselen. Derav også navnet Tom Rakewell ... Dette er historien om hvor galt det kan gå for den som får masse penger, men ingen motstand. Tom Rakewell er stormforelsket i godhjertede Anne Trulove, men det er bare ett skår i gleden – faren hennes vil at Tom skal ha en jobb, men å jobbe er jo så kjedelig! Da den djevelske Nick Shadow dukker opp med penger fra en avdødd onkel, virker det for godt til å være sant, men Tom lar seg lokke likevel. Snart drar Nick Shadow ham ut på en reise som fører ham stadig lenger bort fra Anne. For hva betyr vel en trofast kjæreste når en skjeggete kvinne brått virker uimotståelig, og en maskin som kan gjøre stein om til brød, lover å løse alle problemer? Regissør Vidar Magnussen leker med vår virkelighetsoppfatning i dette skrekkabinettet av en forestilling. Han tar oss med inn i Tom Rakewells hode – på en vill ferd fra rikdom og luksusliv til fattigdom og galskap. Magnussen debuterte som operaregissør med Orfeus i underverdenen i 2021, som også står på programmet i 2026. I møte med Stravinskys opera skaper han et mørkere univers, i form av en absurd, burlesk fantasiverden med estetikk hentet fra 50- og 60-tallet. Igor Stravinsky skrev The Rake’s Progress i 1951, basert på åtte satiriske bilder av William Hogarth. Stravinsky var en av de mest dominante komponistene på 1900-tallet, og kan beskrives som en slags hipsterkomponist, som snudde opp ned på konvensjonelle musikalske grep og lånte skamløst fra andre operaer og komponister. Som operakomponist ville Stravinsky bli Mozarts etterfølger. Musikken i hans eneste fullførte opera er en kollisjon av tradisjon og anarki, som kan minne om både Mozart og Beethoven – forvrengt gjennom morospeil.